I et essay i Prosa ser Anders Johansen, professor emeritus ved Universitetet i Bergen, tilbake på femti år i akademia og konstaterer at “store fri er over.” Han skriver om en tid da studenter kunne følge forelesninger på tvers av fag og skrive marxistisk teori på historieeksamen. Han selv kunne levere en uortodoks avhandling og få den godkjent fordi en velvillig professor sa: “Det gjør ikke noe.” Så kom Kvalitetsreformen i 2003, forkortet studietiden, standardiserte pensum og innførte obligatorisk oppmøte. Universitetet ble skole.
Analysen hans av endringen i rammevilkår er interessant og peker sannsynligvis på noe essensielt. Men Johansen fremstiller professorene som om de bare er underlagt den nye strukturen. Jeg erfarte at de også er bærere av den.
Velvilje og straff
Den beste litteraturformidleren jeg traff på universitetet kunne starte forelesningen med å lese et dikt høyt til klassen. Så gikk vi gjennom det. Han oppfordret studentene til å dele sine tolkninger, tok hvert forslag på alvor, selv når det var søkt. Han utfordret oss til å se diktet fra flere sider. Men i bunnen hadde han en plan. Han visste hvor han ville diskusjonen skulle ende og styrte klassen sakte mot en konklusjon han hadde forberedt.
Da jeg spurte om å fordype meg i et flertydig ordspill i en Shakespeare-komedie, godkjente han det med en oppmuntrende bemerkning. Tilbakemeldingen på utkastet var en ren slakt. Han hadde snudd helt. Han forsto ikke poenget med det jeg hadde gjort, forsto ikke mine forsøk på å prøve å få paradokset til å gå opp. Det var som om han ikke ville forstå. Andre hadde sett denne flertydigheten før, sa han, og henviste til en kommentar i en kritisk utgave som ikke hadde overbevist meg. De tolkningene er ikke bra nok for Shakespeare, svarte jeg.
Skiftet hadde med et pedagogisk kontrollbehov å gjøre. Når jeg tok med meg et spørsmål utenfra passet det ikke inn i hans pedagogiske opplegg, og han sanksjonerte ved å bli vrang, ved å ikke ville forstå. Det er en ond måte å straffe egentenkning på, fordi man ikke kan stole på tilbakemeldingene lenger. Man vet ikke om man har skrevet dårlig eller om veilederen har en skjult agenda.
Kritikk du kan stole på er verdifull, selv når den er hard. Men kritikk du ikke kan stole på er gift. Den forgifter ikke bare det ene arbeidet, men ditt forhold til å arbeide. Den gjør deg redd for å tenke fritt fordi du aldri vet om friheten kommer til å bli straffet.
Jeg fant til slutt en løsning på paradokset jeg analyserte. Men jeg droppet ut av kurset.
Hva det gjør med deg
Det gjør noe med studeringen når du går inn i emnene med egne intensjoner om hva du ønsker å få ut. Du retter konsentrasjonen mer mot å falsifisere deg selv og oppdage momenter du har bruk for enn å pugge svarene som blir utdelt. Du forfølger egne læringsmål, søker svar på egne spørsmål, og håper å komme ut i den andre enden med bedre begrunnede standpunkt enn det du gikk inn med.
Det er noe annet enn å lese for eksamen. Og det produserer noe annet. Det møysommelige arbeidet med å omforme bokstavene i pensum til noe som gir mening i ditt univers, med å finne noe eget du kan si, det produserer egentenkning. Det er dette et universitetskurs i litteratur burde ha som mål å dyrke fram.
Men gjennom studiet ble egentenkningen som regel oversett eller straffet. Hver gang du forsøkte å kravle opp av støpeskjeen for å finne din egen form, skjøv de deg tilbake. Du skulle ikke finne ditt eget ståsted, du skulle formes i deres bilde. Og det virker. Mye av gleden ved å finne ut og si noe nytt blir borte når det blir møtt sånn.
Etter nok repetisjoner av det samme mønsteret — levere arbeid du har lagt hjertet ditt i, få tilbake en vurdering som ignorerer alt det egne — setter skuffelsen seg bokstavelig talt i kroppen. Du internaliserer noe. En tyngde. En vegring. Neste gang du setter deg ned for å skrive er den der. En hinne av meningsløshet mellom deg og ordene.
Den mest autoritære professoren jeg traff erklærte at veiledningen ville være på maks tjue minutter, uten unntak. Jeg leverte en skisse som listet opp et knippe teoretiske innfallsvinkler jeg ville bruke i tolkningen av en roman. Med vilje var jeg vag om hva jeg ville skrive. Jeg hadde noen ideer, men hadde ikke lyst til å få dem ødelagt enda en gang.
Hun avfeide prosjektet. Innfallsvinklene kom fra forskjellige historiske tradisjoner, sa hun. Man skulle tro at det var en bra ting, at man viste at man behersket flere, at man klarte å forene dem. Men det var det ikke. Hun belærte meg om hvordan det skulle gjøres. Det virket ikke som om hun hadde fått med seg at hun debatterte med en berømt teoretiker jeg hadde henvist til.
Til slutt ga hun opp å diskutere og fortalte meg rett ut hva jeg skulle skrive og hvilken kilde jeg skulle bruke. Jeg var overrasket, tenkte at det var fusk. Men jeg sa ikke noe, var bare glad for at det var over. Da jeg kom ut og så på klokka hadde hun holdt meg der i førti minutter. Ikke rart det kjentes lenge.
Veiledningen ga ingenting jeg kunne bruke. Men hun hadde tatt fra meg det kreative rommet jeg trengte for å produsere, drept gleden. Hennes stemme var blitt sensurens stemme. Jeg ga opp. Valgte å ikke levere, mente egentlig å droppe ut av hele studiet i stedet.
Polonius og Ofelia
Det er en scene i Hamlet som jeg stadig vender tilbake til. Før Ofelia skal møte prinsen, forteller faren Polonius henne hvor hun skal stå og hva hun skal si. Han har planlagt alt. Kongen og han skal ligge i skjul og spionere. Ofelia gjør akkurat som faren sier. Men Hamlet reagerer ikke som forventet. I stedet for å erklære sin kjærlighet beskylder han henne for å være en hore og ber henne gå i kloster.
Det som gjør scenen grusom er ikke Hamlets ord. Det er at Ofelia er blitt fratatt muligheten til å møte ham som seg selv. Faren har tatt fra henne rommet hun trenger for å reagere autentisk. Hun kan ikke improvisere, for hun har fått et manus. Og manuset passer ikke på situasjonen.
Under studiet opplevde jeg noe liknende da veilederen min preppet meg før den muntlige eksamen. Hun fortalte meg hva sensoren ville spørre om, hva jeg burde snakke om, hvilke deler av oppgaven hun trodde han kom til å like. Hvis jeg hadde akseptert regien hennes og tatt imot preppingen hadde eksamen sikkert gått strålende. Jeg ville hatt alle svarene klare. De ville ha vippet meg opp til toppkarakter. Alt sammen uten at noen brukte en kalori på å forstå hva jeg faktisk hadde forsøkt å si.
Polonius mente vel. Det gjør veiledere også. Men det hjelper ikke. Resultatet er det samme: du mister muligheten til å bli møtt som deg selv. Du blir et instrument for andres plan.
Mekanismen
Det er verdt å stoppe opp og spørre hva det er ved akademiske institusjoner som gjør dem fiendtlige mot egentenkning?
Det enkle svaret er kontrollbehov. Professorer investerer mye i å komponere pedagogiske opplegg som skal leie studenter til bestemte innsikter. Når en student tar med seg et spørsmål utenfra, passer det ikke inn. Kontrollbehovet utløser en sanksjon — ikke nødvendigvis bevisst, ofte forkledd som faglig kritikk. Men studenten merker at noe har snudd, at velviljen er borte, uten å vite om det skyldes kvaliteten på arbeidet eller at det brøt med forventningen.
Det finnes et dypere svar også. Fag som ikke klarer å produsere ny forståelse innenfra — som er avhengige av at ny teori kommer utenfra, fra lingvistikk, filosofi, psykologi — utvikler en kultur der det å kjenne og reprodusere det eksisterende er viktigere enn å se noe nytt. I en slik kultur blir egentenkning en trussel. Ikke fordi den er dårlig, men fordi den bryter med den eneste kompetansen fagmiljøet er sikre på at de besitter: kjennskap til kanon. Deres ekspertise er hva andre har sagt. Når en student sier noe eget, mister de kontrollen.
I en kronikk i Aftenposten argumenterer Elin Kubberød og Elin Børrud ved NMBU for å fjerne bokstavkarakterer på masteroppgaven. Karaktersystemet gjør at studenter “kjører safe” og reproduserer gammel kunnskap, skriver de. Arbeidslivet bryr seg sjelden om selve oppgaven, men om studentens engasjement og selvstendighet. Det avdekker et paradoks: hvis det er selvstendigheten som teller, hvorfor straffer da institusjonen den? Er det fordi originalitet er en risiko for den som vurderer like mye som for den som vurderes, og at det å ta stilling til noe ukjent krever en kompetanse fagmiljøet ikke har trent opp?
I så fall kan de ha en poeng. Det å fjerne bokstavkarakterene kan bidra til å redusere risikoen. Kanskje er det nok.
Det som dør
Universitetet, slik det er nå, dreper talentene. Jeg mener det ikke som en spissformulering. Det er en mekanisme. En ny tanke er som et frø. Den trenger lys for å slå rot og spire. Ikke ukritisk begeistring, men oppriktig interesse. Noen som prøver å forstå hva du sier, som stiller spørsmål fordi de vil vite, ikke fordi de vil demonstrere at de allerede vet.
Det er dette som mangler. Ikke strenghet — strenghet er nødvendig. Men strenghet forutsetter at du tar det du er streng mot på alvor. Du kan ikke være streng mot noe du nekter å sette deg inn i. Det er bare avvisning.
En av sensorene mine innledet med å si at han var positiv til egentenkning. I samtalen som fulgte unngikk han systematisk å forholde seg til min. Når jeg ikke sa noe nytt, brukte han det mot meg. Når jeg likevel gjorde det, nektet han å ta stilling. Han fant måter å unnslippe på hver gang: det var ikke en del av faget ennå, det var mekanistisk, det var arrogant. Mellom disse to posisjonene — du sier ingenting nytt og vi nekter å vurdere det nye du sier — er det ikke plass til noe som helst.
Johansen beskriver professorer som holdt hånden over uortodokse prosjekter, som tok sjanser på studenter de ikke helt forsto. Det fantes en kultur for det. Og jeg tror han har rett i at den kulturen er borte.
Men bildet hans er ufullstendig. Johansen legger skylden på Kvalitetsreformen — et ytre systemskifte som forkortet studietiden, standardiserte pensum og innførte obligatorisk oppmøte. Det som mangler i analysen hans er i hvilken grad professorene selv opprettholder disse strukturene, ikke fordi de er pålagt dem, men fordi strukturene tjener et kontrollbehov som er deres eget.
Det jeg har beskrevet ovenfor — professoren som snur når du tar med et spørsmål utenfra, veilederen som dikterer hva du skal skrive og si, sensoren som erklærer seg positiv til egentenkning mens han systematisk unngår å forholde seg til den — det er ikke nødvendigvis konsekvenser av en ytre reform. Det er en fagkulturell mekanisme som Kvalitetsreformen trolig forsterket, men som den neppe skapte.
Johansen ser det ovenfra — han er en professor som ga frihet og opplevde at studentene sluttet å gripe den. Jeg opplevde det nedenfra — en student som søkte denne friheten og opplevde at professorene trakk den tilbake. Kanskje er det to sider av samme forfall. Det er ikke bare studentene som er forandret, underviserne er det også.
Men det er også mulig at Johansens storefri var mulig fordi han beveget seg innenfor et paradigme professorene hans godkjente. Marxistisk teori på historieeksamen var opprørsk, men det var et opprør professorene forsto og som mange av dem delte. “Det gjør ikke noe” er lettere å si når studentens prosjekt bekrefter din egen forståelse av hva kunnskap er. Spørsmålet er hva som skjer når det ikke gjør det. Når studenten ikke bare er fri, men uenig.
Mitt inntrykk er at når barrikadestormerne kom i posisjon, ble de selv autoritære, deres opprør ble den nye konformiteten. Johansens reformkritikk blir dermed også en måte å eksternalisere noe som sitter i fagkulturen selv. Det er lettere å sørge over et system som ble tatt fra deg enn å spørre om du selv var med på å begrense den friheten du nå savner.
Å overleve det
For meg som kom til universitetet med et utgangspunkt, et prosjekt og et ståsted, på jakt etter et fagmiljø som kunne hjelpe meg å videreutvikle det, ble universitetet en blindgate. Johansen sier at det har blitt en skole. Jeg opplevde det som en fabrikk.
Jeg er bekymret for studenter som kommer til universitetet med noe eget, og som langsomt lærer at det egne er det som blir straffet. Som internaliserer at egentenkning er en risiko, at det trygge er å gjenta det du har blitt fortalt. Noen av dem ville blitt gode forskere. Noen av dem ville sett ting ingen andre har sett. Men de lærer å la være. Det er hva universitetet lærer dem.
Fjern bokstavkarakterene, og du fjerner et stresselement. Gjeninnfør det store fri, og du gjeninnfører en struktur. Men fjerner du blikket som møter deg når du sier noe sensoren ikke har hørt før? Fjerner du den stille avvisningen av det som ikke passer inn? Det finnes studenter som vil tenke selv. Spørsmålet er om de får lov.