Da jeg nylig gikk innom Tronsmo bokhandel oppdaget jeg Marit Grøttas Medier (2025), et stiftet hefte på 64 sider, utgitt som Pamflett 1 av H//O//F i deres Filosofi nå-serie. “I dag står vi igjen på terskelen til et nytt medieparadigme: I 2022 ble generativ kunstig intelligens allment tilgjengelig, og ingen tviler på at KI er i ferd med å endre våre liv radikalt. Ingen vet hvordan maskinell og menneskelig intelligens vil utfordre og gripe inn i hverandre om ti eller femti år. Hva vil ’tenkning’ bety i fremtiden? Hvordan vil forestillingen om ‘kreativitet’ forandre seg?” leste jeg i forordet. Jeg ble nysgjerrig på hvilke betraktninger en litteraturprofessor hadde om dette og kjøpte med meg et eksemplar.
Pamflettens erklærte intensjon var å løfte fram historiske perspektiver og teoretiske verktøy, med et håp om å gi større rom for å reflektere over medienes betydning i vår tid. Kapitlene hadde overskriftene “mediehistorisk riss”, “sansene og erfaringen”, “globalisering og proteser”, “språk og fellesskap”, “mediearkeologi”, “dispositiver” og “utveksling mellom natur og kultur”.
Under lesningen ble jeg klar over at det var snakk om et rent overblikkssammendrag. Bortsett fra i den korte og trivielle epilogen var det lite som liknet personlig refleksjon og knapt noe som pekte framover. Henvisningen til generativ kunstig intelligens var mest et forsøk på å selge inn tematikken som aktuell, ikke noe som vinklet framstillingen. Hos meg åpnet den ikke noen nye rom, og det var uklart hvordan jeg kunne bruke disse teoretiske verktøyene for selv å tenke framover.
Jeg forbandt ordet pamflett med gamle stridsskrifter, og det slo meg som rart at ordet ble brukt på en oppsummering som ramset opp standpunkter uten å ta stilling (utover å sortere dem under overskrifter), og uten å presentere noe eget eller nytt. Jeg var ikke sikker på at det var Grøttas feil. Det så ut til å være seriens plan. Den skulle være en serie der norske intellektuelle ikke mente, de skulle bare kartlegge debatter. Hvorfor? Var det fordi norske intellektuelle ikke mente noe? Var det fordi meningene deres ikke var interessante?
Mens jeg bearbeidet dette inntrykket, slo ironien meg. Gjorde ikke Pamflett 1 i Filosofi nå! akkurat det de generative språkmodellene er best på, samtidig som den avsto fra å gå dit hvor de ikke kan erstatte oss?
Språkmodellene er diskursmaskiner. De er trent på et korpus, og korpuset er omformet til et landskap av geometriske vekter som ingen kan lese, men som har tatt opp i seg de oppgåtte stiene. Etter dette ordet følger et av disse. Under denne overskriften kommer disse navnene. Etter disse navnene kommer disse tankene. De har lest mer enn oss, og kjenner disse stiene bedre enn oss.
Jeg bestemte meg for å gjøre et eksperiment. Jeg ga Grøttas overskrifter til en språkmodell, og ba den bruke de samme overskriftene og skrive den boka jeg hadde håpet at denne pamfletten var. En som strakk tråden fra medieteori til generative modeller. Jeg ba den kontrollere at referansene og gjengivelsen av kildene var riktige, fikk den til å sjekke mot kilder på nettet. Etter at den hadde fagfellevurdert seg selv på denne måten, ba jeg den språkvaske seg selv. Så fikk jeg den til å gjøre teksten om til en e-bok. Det tok kanskje tjue minutter.
Boken den skrev var innom mange av de samme navnene under de samme overskriftene som Grøttas pamflett. Begge er innom Walter Benjamin, Marshall McLuhan, Donna Haraway, Giorgio Agamben, Friedrich Kittler og John Durham Peters, for eksempel. De framstår begge som lommekjente i det medieteoretiske landskapet. Forskjellen ligger i at mens Grøtta nøyer seg med å sammendra Walter Benjamin, trekker språkmodellen linja videre, og sier: “Om teknisk reproduksjon oppløste originalens aura, radikaliserer generativ tekst bevegelsen: den reproduserer ikke lenger bestemte verk, men selve produksjonsevnen, stilen, det å kunne skrive noe som ligner. Og Benjamins adspredthet finner sin ytterste form når produksjon av lesbar tekst blir tilnærmet gratis og uendelig.” Den trekker med andre ord linja helt fram. Ikke bare her, men flere steder. Og den introduserte meg dessuten for feltet kritiske KI-studier som hadde vokst fram det siste tiåret, et møte mellom tysk medievitenskap, teknologistudier og kulturteori, et fagmiljø som nektet å overlate maskinlæringen til teknologer alene.
Der Grøtta framstår som fortrolig med bare det ene feltet, har språkmodellen lest bredere, og klarer for mitt vedkommende derfor å åpne rommet på en måte Grøtta ikke gjør. Mens Grøttas pamflett formodentlig er forankret i hennes egen faglige reise, er språkmodellens et direkte svar på spørsmålet jeg hadde. Antakelig er det her forskjellen ligger.
Spørsmålet jeg sitter igjen med er om man ikke kan bruke norske intellektuelle til noe bedre enn å skrive veivisere som dette. Når hvem som helst kan be språkmodellen om å skrive en overblikksbok med akkurat den vinklingen og spesialiseringen som interesserer dem selv, bør ikke de intellektuelle gjøre noe annet, noe språkmodellene ikke kan gjøre bedre enn dem? Som å ta stilling eller si noe nytt?